Alan Paton: Gråt, mitt elskede land.
Gyldendal, 1950

Et kinesisk ordspråk har oppfordringen ” Klassikerne skal en lese om vinteren, for da er en bedre i stand til å konsentrere sine tanker.”

”Gråt, mitt elskede land” kom ut for mer enn 60 år siden, og har siden beholdt sitt ry som den klassiske roman om forholdet mellom hvite og svarte i Sør-Afrika. Alan Paton ble internasjonalt kjent og mottok en rekke priser. Boka ble påbegynt i Norge (!) og skrevet ferdig på en reise forfatteren foretok til Europa og Amerika.

Den svarte presten Stephen Kumalo bor på landsbygda og må dra til Johannesburg for å finne sin bror, søster og bortkomne sønn. Reisen fører han til mennesker og situasjoner han aldri kunne tenke seg, men også forståelse for det som skjer. Det er ikke hudfargen som avgjør om menneskene er gode eller dårlige.

Den har et budskap fylt av et opprør for de svarte og fattige i Sør-Afrika. Den er velskrevet og lettlest, og romanen var et av de første vitnesbyrdene om apartheidstatens rasediskriminering.
En bok som gjør inntrykk!

Jeg vil låne boka