Tore Renberg: Kompani Orheim.
Oktober, 2005.

Selv om dette er romanen om en familie som rakner på grunn av fars alkoholmisbruk, er det ingen trist bok. Boken byr på gjenfortelling av hovedpersonen Jarles oppvekst, sett gjennom Jarles øyne. Forfatteren lurer seg også inn i hodene på mor og far, eller han betrakter det hele utenfra, med små kommentarer til sine hovedpersoner. Han belyser dermed tragedien fra flere sider. For boken inneholder nemlig en stor tragedie, - Jarles far drikker, Jarles far slår og Jarles far ødelegger alt som en gang var så fint.
Den lille familien på tre, som kalte seg kompani Orheim, skulle stå sammen i tykt og tynt. I stedet blir familien en kamparena, der vold og fortielse er våpen. Denne skammen snakket man ikke om i rekkehusmiljøet i Stavanger på 1980-tallet. For Jarle blir det nå snakk om å finne seg sjæl, midt i all tristessen. Og det greier han, - så boken manøvrerer fint unna det som fort kunne bli et bunnløst, svart hull. Han er innom radikal musikkstil, kommunisme, antirasisme og feminisme m.m. Tanken på jenter tar stor plass i boka, og språket er svært ungdommelig, med banning, overdrivelser og sexfiksering, - både umodent og bråmodent. Boka er tradisjonell i komposisjon, men den er underholdende, åpen og inviterende, og den byr på innsikt i det å være en ungdom på vei til å bli mann og et helt menneske.

Jeg vil låne boka
Jeg vil låne lydboka