Beth Hoffman: CeeCee Honeycutts reddende engler.
Gyldendal, 2011.

Tankene går til "Bienes hemmelige liv" og "Barnepiken" når vi åpner denne boka.
Tolvåringen Cecelia Rose, eller CeeCee, lever med en psykisk syk mor og en fraværende far inntil moren dør i en bilulykke. Som en reddende engel dukker grandtante Tootie opp og feier CeeCee med seg til et eventyr av et gammelt hus og til en totalt annerledes tilværelse blant de merkeligste (dame)mennesker.
Boka er herlig morsom og alvorlig, og det er lett å bli glad i tante Tootie, CeeCee og de andre reddende englene hennes :)

Jeg vil låne boka

Fabio Geda: I havet er det krokodiller.
Gyldendal, 2011.

Undertittel på denne boka er "Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten".
Enaiat tilhører folkegruppen hazarene, faren hans er kidnappet av pashtunerne - og nå har de også truet med å hente Enaiat og broren.
Da Enaiat er 10 år gammel tar moren ham med til en fremmed by og forlater ham der.
Og dette blir starten på en strabasiøs og livsfarlig reise for den lille gutten, en reise som går gjennom Pakistan, Iran, Tyrkia og Hellas før han ender opp i Italia, som papirløs flyktning.
Boka er skrevet i en muntlig, litt naiv "jeg"-form, og forfatterstemmen dukker bare sporadisk opp for å lede historien videre.
Reisen tar Enaiat flere år og at han i det hele tatt overlever, skyldes en blanding av kloke valg og ren flaks! Mange av dem han reiser sammen med over fjell og hav er ikke så heldige.
Boka gir oss et innblikk i en flyktningoppvekst som er så totalt forskjellig fra den beskyttede oppveksten vi har i Norge. Og viser hvor sterk overlevelsesevne vi har når det kreves!

Jeg vil låne boka

Joronn Sitje

Gry Iverslien Katz: Den gåtefulle Joronn Sitje : om Afrika, kunsten og kjærligheten.
Messel, 2011.

Hvordan maleren Joronn Sitje er forblitt en "godt bevart hemmelighet" i vår tid er for meg en gåte! Biografien om henne er en rykende spennende historie, spennende fordi Joronns stemme følger oss i boka gjennom sitater fra dagbøkene hun skrev gjennom livet, og fordi boka er full av fotografier og av maleriene hennes!
Et eventyrlig liv hadde hun: dro til Kenya som ung for å gifte seg med Fridtjof Georg Lous Mohr, en mann som hun knapt nok kjente. De bodde på en farm i Kenya - og tilhørte samme krets som Karen Blixen. Disse to fargerike damene fikk en ganske lik skjebne, men mens Karen Blixen og mannen Bror Blixen hadde et stormfullt ekteskap, var forholdet mellom Joronn og Fridtjof varmt og inderlig.
Klimaet i Kenya passet dårlig for kaffe- og maisproduksjon, og de slåss hele tiden for å få økonomien til å gå rundt. Tilslutt dro Joronn og den lille datteren Bitte hjem til Norge, mens Fridtjof skulle komme etter. Slik ble det aldri.
Joronn malte gjennom hele livet, fordi hun "måtte". Hun malte på sin helt særegne måte, tilsynelatende upåvirket av trender og stiler, spesielt er fargebruken hennes betagende. Ikke siden jeg leste Karen Blixens "Den afrikanske farmen" har jeg blitt så fascinert av en kvinneskjebne! Les! Nyt!

Jeg vil låne boka